Klokka er sju på morgenen og jeg har lest og lest i ett siden 12 på formiddagen i går, ble litt for opphengt i Joseph Andrews som jeg jo egentlig bare hadde tenkt til å skumme igjennom siden jeg allerede hadde lest den på engelsk – men på norsk var den plutselig ti ganger så underholdende ettersom jeg faktisk forsto hvert ord… ble deretter sittende å analysere den på alle mulige måter og glemte helt av at jeg har tusen andre romaner og skuespill og piss å gå igjennom, herrejesufader, jeg har jobbet så dårlig i høst, jeg har igrunn bare skummet igjennom alt og ikke hatt tid til å se skikkelig på det, den tiden har jeg hellet brukt på de fire oppvavene jeg har skrevet dette semesteret. Mitt største problem er at jeg bruker så jæævla mye tid og energi på de oppgavene, stress og noia og panikk, leser meg ihjel på akkurat dèt, finner ikke tid til noe annet. Den siste oppgaven leverte jeg jo på mandag, dermed har jeg altså bare denne uken på å lese meg opp på resten av jævelskapet. Akkurat nå føler jeg at jeg kommer til å stryke så til de grader – dersom oppgaven ikke skulle vise seg å dreie seg om nettopp Joseph Andrews (åh! vær så snill!!). Sukk. Nuvel. Litt søvn nå, så skal jeg jobbe som en helt i helga, dog avbrutt av julebord på lørdag, og muligens en kaffe med Katrine i kveld (trenger en luftepause, nå har jeg bodd i senga og i bøker hele uka). Nå har jeg jo i tillegg det andre faget å lese på, skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette… Å fy faen. På onsdag klokka 11 (har bare en 2timers eksamen i allv104) er jeg FERDIG, det får gå som det går. Det får gå som det går. Det får gå som det går. Det får gå som det går. Det er ikke verdens undergang dersom jeg stryker. Ikke verdens undergang. Ikke verdens undergang. Ikke verdens undergang… (den kommer jo først i 2012!!)

Kroppen, psyken, jeg har ikke godt av alt dette stresset! Føler jeg knapt nok har tid og samvittighet til å gå på do! Haha. Denne høsten har jeg vært en Eirin jeg ikke liker, føler jeg er i totalt forfall. Jeg har lagt på meg masse, jeg kan ikke huske sist jeg hadde sex (har seriøst aldri vært så lenge uten! Det er faen meg tragisk! Og har hjertet mitt slutte å slå? Kan jeg ikke i det minste få gleden av å være forelska?!), jeg trenger seriøst en tur til frisøren, eller en tur på spa, eller nei, jeg trenger en bli-ny dag, jeg trenger å sove til jeg våkner med god samvittighet, jeg trenger vill sex og jeg trenger å føle noe, håi, jeg trenger en skikkelig detoxkur, jeg trenger en lang gåtur, jeg trenger å gjøre yoga, jeg må se til helvete å begynne å trene igjen, jeg trenger å finne tilbake til sunn kost, jeg må finne tilbake til den Eirin jeg liker, hvor eeeer du?! Faen, jeg trenger en exorsist. Faen, jeg trenger et liv.

Jeg får så mange tanker om at når alt dette er overstått, så skal alt bli så bra, ser du. Jeg skal bli sunnere, mer aktiv, jeg skal gå ned de jævla kiloene igjen, jeg skal bli MER SOSIAL, jeg skal se til helvete å finne en eller annen kjekkas å lengte etter, jeg skal HA VILL SEX FOR FAEN, når neste semester starter skal jeg arbeide jevnt og trutt, jeg skal bli flinkere, jeg skal mote meg opp og gå på forelesninger (ikke bare den første uka, sånn som jeg pleier, for så å gradvis ramle ut av det), hør hør, jeg skal jobbe og tjene penger og spare penger og fikse et budsjett, javisst, jeg skal ordne døgnrytmen, jeg skal, jeg skal, alt dette skal jeg, det blir så bra så, alt blir så mye bedre, snart.

Nemlig.

Før jeg legger meg skal jeg liste opp ting å se frem til, for det er viktig å ha noe å se frem til akkurat nå;

* Kaffe med Katrine i kveld
* Julebord i morgen. Mitt livs første! De søte jentene jeg jobber med, kalkun med appesinsaus, pause i lesinga.
* Tirsdag klokka.. 15, tror jeg? Er første eksamen overstått.
* Onsdag klokka 11 er andre og siste eksamen overstått.
* Hjemmespa? Frisørtime? Solarium? Min egne lille bli-ny dag? Og fyll med Katrine på onsdag? Ja??
* Lønn! Jeg får snart lønn! Som forsvinner i julegaver, men det er nå så.
* Pakke julegaver! Moro! Sende avgårde! Hurra!
* Skal jobbe omtrent hver dag frem til jeg drar til tromsø. Stress, men.. TJENE PENGER!
* TROMSØ! 20 Desember! Mama I’m coming home!!
* Treffe my peeeeople!! Familien min. Thale, min elskede drrrue. Romjulsfyll med Thale. Good times. Treffe Veronika, Agnetha, fyllaaa. Treffe Kim!!! Treffe Are!!! Treffe alle som vil, og de som ikke vil! Tromsødialekt! TERAPI! Julegata med røde hjerter! Mørketid! Snø! Isefuckingskaldt! Stjerner! Snøengler! MARSIPAN! JULEGAVER! Oboi oboi!
* Nyttårsaften i Bergen. Har fortsatt null planer, men faen heller, får omså kjøpe en pakke stjerneskudd og løpe rundt og vifte med de og overfalle fremmede med nyttårskyss. Det blir så bra så!
* Nyttårsforsett! Jeg elsker nyttårsforsett!! Og jeg er vel kanskje en av de få som ofte klarer å holde de også haha. Gleder meg til å skrive de!
* Karnys bursdagsfest i begynnelsen av januar:D
* Londontur i januar kanskje muligens?
* Begynne på sleeven i januar! For da får jeg stor lønn og stort studielån. Ah namnam.
* Ja, ok nåskaljeggimeg!!

I går var det noen som fant bloggen min ved å google “studiene dreper meg”

I feel you!

Å studere føles ut som en avansert form for selvskading. Jeg skjønner ikke hva folk snakker om når de babler i vei om den fantastiske studietiden, studenttilværelsen, oi så masse moro og fest og hu og hei, meeen så sitter jeg jo faktisk hjemme og prøver å lære meg alt på egenhånd, og kjenner ikke en eneste sjel av de som studerer samme greia, jeg er vel ærlig talt mer ensom og miserabel enn noen gang før og har bestemt meg nå, stryker jeg på disse eksamene så dropper jeg ut, for good. For hvorfor gjør jeg egentlig dette mot meg selv når min eneste ambisjon er å finne en jobb på en shabby bruktbokhandel i et smug (omså) med fritid nok til å bruke resten av tiden min på å skrive kreativt med god samvittighet. For all del, jeg lærer mye og det er interssant, men angsten min krever for mye, hindrer meg i for mye, det er ikke sunt for meg og jeg er hele tiden redd for å gå på en skikkelig smell og ende opp tilbake der jeg var, med at angsten overtar hele livet mitt, og ikke bare skoledelen av det. For uten skolen er jeg angstfri, og jeg hadde håpet å kunne jobbe videre med angsten min med å nettopp studere og utfordre meg selv, men nå er jeg på slutten av mitt tredje semester og har bare jobbet meg nedover. På andre områder av livet har jeg det godt, men det er studiene som ødelegger for meg, føler jeg, selv om jeg vet at jeg ville følt meg jævlig bra hvis jeg kom meg gjennom det og ikke gjemmer meg for det og gir opp igjen: Grunnen til at jeg  i det hele tatt studerer tror jeg kommer av den følelsene jeg hadde de årene jeg verken klarte å gå på videregående eller å jobbe. Følelsen av å være totalt mislykka og å ikke ha “noe”, jeg misunte alle de som klarte å gå på skole og jobbe og trodde at jeg aldri skulle bli en av de. Nå er jeg student og i jobb, men jeg er fortsatt ikke “en av de”, fordi jeg har innsett at dette egentlig ikke er for meg, og jeg har egentlig godtatt det. Det er ikke et nederlag, det er en deilig sannhet, men jeg fortsetter: litt på trass og litt fordi jeg ikke ser så mange andre muligheter. Dessuten elsker jeg litteraturen og vil svært gjerne ha en fremtid innenfor det området, men masse utdannelse, viktig jobb og karriere har aldri vært drømmen min; jeg vil bare trives. Og nå trives jeg ikke. Står jeg på eksamene så er jeg allerede halvveis og da skal jeg fortsette. Stryker jeg så finner jeg på noe annet.