septembersinn

“What makes the desert beautiful,” said the little prince, “is that somewhere it hides a well.”

Dette er Daniel. Daniel sovner av på skuldra mi, sikler og snakker i søvne om et fantastisk maleri jeg aldri har malt. Han lager kaffe og frokost til meg før jeg selv rekker å våkne og han er så blid og glad at jeg ikke får til å være morgengretten (for så veldig lenge). Daniel kommer selvfølgelig fra Tromsø og vi har vært bekjente i rundt 7 år. Vokabularet hans består mest av “kulan”, “saint” og “fatt det”, men jeg passer på å mobbe han så mye for det at han snart ikke kan gjøre annet enn å nikke og smile. Men Daniel er flink til å skrive og han er en av få jeg veit om som er like glad i bøker som meg. Daniel er flink til å kysse. Leppene hans passer perfekt til mine. Hånda mi passer perfekt i hans. Daniel er snill. Han har ikke alltid vært så snill mot seg selv, men jeg er så stolt av den han er i dag. Daniel er flink til å lage mat. Daniel har verdens fineste øyne. Daniel har brukt den siste måneden på å overtalte meg til å bli hans, mens jeg har bablet om at nei-nei-jeg er ikke ei forholdsjente (samtidig som jeg har innredet vår fremtidige leilighet i tankene mine). 21 Januar er dagen vår – den dagen sola vender tilbake til Tromsø. Daniel får meg til å le til jeg griner. Daniel gjør meg glad. Daniel føles mye nærmere enn noen andre, selv om han er hjemme i Tromsø nå. Daniel har god musikksmak. Daniel har søt nese. Daniel kaller meg for “blomst” og “løvetann” og “pus” (selv om ingen av oss er spesielt glad i katter). Jeg kaller han for siklemongo. Daniel er kjæresten min.

Here is my secret. It is very simple: It is only with the heart that one can see rightly; what is essential is invisible to the eye.

~Antoine de Saint-Exupery