“Meditation brings wisdom; lack of mediation leaves ignorance. Know well what leads you forward and what hold you back, and choose the path that leads to wisdom.”

27. januar 2012 kl. 02:58 | Publisert i changes | 3 kommentarer

De siste årene, eller egentlig som et resultat av en lang prosess, og en lang serie av (dårlige) erfaringer med forhold til andre og forholdet til meg selv, har jeg bygd meg opp noen murer – ikke bare i forsvar, men i et forsøk på å være realistisk, fornuftig, et forsøk på å holde beina plantet på bakken selv når jeg blir rammet av dette som har en tendens til å blinde og forstyrre balansen – Balanse, selve nøkkelordet, selve nøkkelen jeg har voktet over de siste årene, livredd for å miste den, livredd for at noen skal stjele den, jeg har blitt for glad i tryggheten i å være alene. Jeg har tenkt det, følt det og jeg har levd det – det – at jeg er ett menneske og at jeg må være hel i meg selv og aldri innbille meg at jeg trenger noen andre, det – at jeg må være sikker på at jeg kan stå oppreist når jeg er helt aleine, jeg skal ikke støtte meg på noen og ingen skal måtte støtte seg på meg, vi skal være hele og fullkomne i oss selv, vi skal være lykkelige hver for oss, vi skal elske oss selv, først da har vi noe å gjøre sammen – vi skal dele, vi skal oppleve, kjærligheten og livet, det er det vi har å gjøre sammen. Det er selvfølgelig en god sannhet i det, og også i tankene mine om at ingen kan eie noen eller hverandre – og dermed kan man heller ikke miste noen – det hele er en innbilt sorg bygd rundt vrangsforestilling og skapte roller – disse rollene, det er disse rollene jeg ikke takler, det å miste meg selv i å være “Kjæreste”. Jeg sørger ikke over forhold som tar slutt, jeg gleder meg heller over kjærligheten vi delte, kjærlighet tar ikke slutt – gå etter rota i hjertesorgen din og du finner sannheten, det eneste som gjør vondt er at du har gjort deg avhengig av noe utenfor deg selv, når du egentlig har alt du trenger på innsiden. Og det er sant, det er helt sant, men disse siste årene etter at jeg flyttet til Bergen har jeg blitt altfor opptatt av å skulle klare meg selv. Jeg dro fra vennene mine, familien og de trygge og kjente omgivelsene, jeg flyttet inn i denne byen uten å kjenne noen og jeg var så bevisst på det fra starten av, at jeg måtte klare meg selv nå. Nå kunne jeg ikke støtte meg på noen, jeg måtte holde meg på beina, jeg var alene. Og denne innstillingen har gjort meg mer selvstendig – men den har også gjort at jeg har skøvet alle fra meg fordi jeg ikke vil føle at jeg trenger noen. Jeg skal klare meg selv, alene, og ikke være avhengig av hjelp fra noen, ikke be om hjelp fra noen, – og dette er helt feil. Det er ingen balanse i dette. Å være studenten som ikke går på forelesninger, som ikke har noen å snakke med, som sitter hjemme og leser alene. Å være den strenge, kritiske venninna som du ikke kan støtte deg til, fordi jeg forventer at du, som meg, skal klare deg selv. Å være kjæresten som ikke finnes følelsesmessig engasjert, mitt forrige forhold var en meget ensom affære for oss begge. Det er ingen balanse i dette, det er ingen glede i dette, det finnes ikke liv i det. Jeg gikk litt inn i meg selv i høst og gransket det hele, innså at jeg må rive noen forestillinger og myke opp sinnet, myke opp, myke opp, myke opp. Jeg har krevd for mye av menneskene i livet mitt: Jeg har ikke ment å kreve noe personlig, men jeg har krevd at de skulle leve like “riktig” og strengt som meg, fordi jeg har vært så redd for forstyrrelse i livet mitt. Det var så mye av det i fortiden, av sykdom, av falskhet, løgner, svik, drama, jeg ville bare ha ro og orden. Jeg ville bare at alle rundt meg skulle forstå at de har alt de trenger i seg selv, jeg ville at de skulle bygge seg opp og gjøre seg sterke, jeg lever etter å alltid forsøke å bli bedre enn meg selv. Jeg skal ikke gi slipp på den filosofien, dette er også et steg på den veien, men jeg skal prøve å holde kravene mine for meg selv. Og jeg skal åpne meg opp. Og jeg skal dele. Og jeg vil bli flinkere på å støtte andre og på å godta forskjeller. Og å be om hjelp når jeg trenger det.

Etter at Daniel kom inn i livet mitt på en ny måte, har jeg følt på at deler av denne muren raser, at skuldrene begynner å myke seg litt opp og at jeg tør kjenne på alle de følelsene og tankene som strømmer ut av det hele: uten å stille meg kritisk til noe av det. Og jeg er ikke redd, jeg føler meg helt trygg og sikker – på han og på oss og på at dette øyeblikket er det riktige. Det føles så godt. Det er så deilig å være nyforelska i en jeg har kjent ansiktet til i så mange år og som endelig viser seg som den han er… Jeg vil ikke holde tilbake på noe. Jeg vil dele alt med han, jeg vil fjerne den skilleveggen jeg har stilt opp mellom meg selv og alle andre, jeg vil at det skal være et oss. Et vi. Sammen. Holde balansen, sammen. Jeg er helt tilstede når jeg ligger på armen hans; jeg er der, hos han, ikke innestengt i meg selv som jeg har passet på å være med alle andre frem til nå.

Jeg har det så godt nå og jeg føler at jeg er i en god “flow” nå, dette året har behandlet meg veldig bra så langt. Det er en deilig fase å være i, når en føler at alt er i ferd med å forvandle seg til noe bedre, også på innsiden. Jeg skal jobbe med og ikke mot og jeg skal nyte all denne deilige galskapen… Ah, livet :D

3 kommentarer »

RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. TrackBack URI

  1. Du har rett – som alltid:-)
    Men dette var også noe du måtte igjennom – for å komme ut på en middelvei. Du har vært avhengig, du har vært selvstendig – nå kan du nyte litt av begge deler…
    Ole Brumm er en klok bjørn – “ja takk – begge deler”

    Du trenger ingen andre for å være hel, men du kan uansett nyte de godene det gir deg å være “ett” med et annet menneske. Du kan tørre å ta sjanser, du kan tørre å gi deg hen og stole på – for du vet samtidig at du aldri vil bli avhengig på en destruktiv måte.
    Skulle det vise seg å ikke vare for evig vet du at du fortsatt er hel – du vil sørge, men du vil aldri angre på at du ikke ga det du hadde å gi, og tok imot det som ble tilbudt deg.
    Du vil vite at du har styrke til å stå alene, og mot til å stå sammen med noen!

    Du imponerer meg stadig – og som du vet har jeg fulgt deg lenge – du er flere lysår fra hvor du var tidligere – og du kommer aldri til å ende opp der igjen. Nyt livet, kjærligheten og tryggheten din! Du fortjener den, og det virker jammen som han fortjener deg også:-)

  2. Tusen takk, Nina :)

  3. Du er så bra! :-)


Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Log Out / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com. | Theme: Pool by Borja Fernandez. Fonts on this blog.
Innlegg og kommentarer feeds.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 228 andre følgere