De siste årene, eller egentlig som et resultat av en lang prosess, og en lang serie av (dårlige) erfaringer med forhold til andre og forholdet til meg selv, har jeg bygd meg opp noen murer – ikke bare i forsvar, men i et forsøk på å være realistisk, fornuftig, et forsøk på å holde beina plantet på bakken selv når jeg blir rammet av dette som har en tendens til å blinde og forstyrre balansen – Balanse, selve nøkkelordet, selve nøkkelen jeg har voktet over de siste årene, livredd for å miste den, livredd for at noen skal stjele den, jeg har blitt for glad i tryggheten i å være alene. Jeg har tenkt det, følt det og jeg har levd det – det – at jeg er ett menneske og at jeg må være hel i meg selv og aldri innbille meg at jeg trenger noen andre, det – at jeg må være sikker på at jeg kan stå oppreist når jeg er helt aleine, jeg skal ikke støtte meg på noen og ingen skal måtte støtte seg på meg, vi skal være hele og fullkomne i oss selv, vi skal være lykkelige hver for oss, vi skal elske oss selv, først da har vi noe å gjøre sammen – vi skal dele, vi skal oppleve, kjærligheten og livet, det er det vi har å gjøre sammen. Det er selvfølgelig en god sannhet i det, og også i tankene mine om at ingen kan eie noen eller hverandre – og dermed kan man heller ikke miste noen – det hele er en innbilt sorg bygd rundt vrangsforestilling og skapte roller – disse rollene, det er disse rollene jeg ikke takler, det å miste meg selv i å være “Kjæreste”. Jeg sørger ikke over forhold som tar slutt, jeg gleder meg heller over kjærligheten vi delte, kjærlighet tar ikke slutt – gå etter rota i hjertesorgen din og du finner sannheten, det eneste som gjør vondt er at du har gjort deg avhengig av noe utenfor deg selv, når du egentlig har alt du trenger på innsiden. Og det er sant, det er helt sant, men disse siste årene etter at jeg flyttet til Bergen har jeg blitt altfor opptatt av å skulle klare meg selv. Jeg dro fra vennene mine, familien og de trygge og kjente omgivelsene, jeg flyttet inn i denne byen uten å kjenne noen og jeg var så bevisst på det fra starten av, at jeg måtte klare meg selv nå. Nå kunne jeg ikke støtte meg på noen, jeg måtte holde meg på beina, jeg var alene. Og denne innstillingen har gjort meg mer selvstendig – men den har også gjort at jeg har skøvet alle fra meg fordi jeg ikke vil føle at jeg trenger noen. Jeg skal klare meg selv, alene, og ikke være avhengig av hjelp fra noen, ikke be om hjelp fra noen, – og dette er helt feil. Det er ingen balanse i dette. Å være studenten som ikke går på forelesninger, som ikke har noen å snakke med, som sitter hjemme og leser alene. Å være den strenge, kritiske venninna som du ikke kan støtte deg til, fordi jeg forventer at du, som meg, skal klare deg selv. Å være kjæresten som ikke finnes følelsesmessig engasjert, mitt forrige forhold var en meget ensom affære for oss begge. Det er ingen balanse i dette, det er ingen glede i dette, det finnes ikke liv i det. Jeg gikk litt inn i meg selv i høst og gransket det hele, innså at jeg må rive noen forestillinger og myke opp sinnet, myke opp, myke opp, myke opp. Jeg har krevd for mye av menneskene i livet mitt: Jeg har ikke ment å kreve noe personlig, men jeg har krevd at de skulle leve like “riktig” og strengt som meg, fordi jeg har vært så redd for forstyrrelse i livet mitt. Det var så mye av det i fortiden, av sykdom, av falskhet, løgner, svik, drama, jeg ville bare ha ro og orden. Jeg ville bare at alle rundt meg skulle forstå at de har alt de trenger i seg selv, jeg ville at de skulle bygge seg opp og gjøre seg sterke, jeg lever etter å alltid forsøke å bli bedre enn meg selv. Jeg skal ikke gi slipp på den filosofien, dette er også et steg på den veien, men jeg skal prøve å holde kravene mine for meg selv. Og jeg skal åpne meg opp. Og jeg skal dele. Og jeg vil bli flinkere på å støtte andre og på å godta forskjeller. Og å be om hjelp når jeg trenger det.

Etter at Daniel kom inn i livet mitt på en ny måte, har jeg følt på at deler av denne muren raser, at skuldrene begynner å myke seg litt opp og at jeg tør kjenne på alle de følelsene og tankene som strømmer ut av det hele: uten å stille meg kritisk til noe av det. Og jeg er ikke redd, jeg føler meg helt trygg og sikker – på han og på oss og på at dette øyeblikket er det riktige. Det føles så godt. Det er så deilig å være nyforelska i en jeg har kjent ansiktet til i så mange år og som endelig viser seg som den han er… Jeg vil ikke holde tilbake på noe. Jeg vil dele alt med han, jeg vil fjerne den skilleveggen jeg har stilt opp mellom meg selv og alle andre, jeg vil at det skal være et oss. Et vi. Sammen. Holde balansen, sammen. Jeg er helt tilstede når jeg ligger på armen hans; jeg er der, hos han, ikke innestengt i meg selv som jeg har passet på å være med alle andre frem til nå.

Jeg har det så godt nå og jeg føler at jeg er i en god “flow” nå, dette året har behandlet meg veldig bra så langt. Det er en deilig fase å være i, når en føler at alt er i ferd med å forvandle seg til noe bedre, også på innsiden. Jeg skal jobbe med og ikke mot og jeg skal nyte all denne deilige galskapen… Ah, livet :D

Dette er Daniel. Daniel sovner av på skuldra mi, sikler og snakker i søvne om et fantastisk maleri jeg aldri har malt. Han lager kaffe og frokost til meg før jeg selv rekker å våkne og han er så blid og glad at jeg ikke får til å være morgengretten (for så veldig lenge). Daniel kommer selvfølgelig fra Tromsø og vi har vært bekjente i rundt 7 år. Vokabularet hans består mest av “kulan”, “saint” og “fatt det”, men jeg passer på å mobbe han så mye for det at han snart ikke kan gjøre annet enn å nikke og smile. Men Daniel er flink til å skrive og han er en av få jeg veit om som er like glad i bøker som meg. Daniel er flink til å kysse. Leppene hans passer perfekt til mine. Hånda mi passer perfekt i hans. Daniel er snill. Han har ikke alltid vært så snill mot seg selv, men jeg er så stolt av den han er i dag. Daniel er flink til å lage mat. Daniel har verdens fineste øyne. Daniel har brukt den siste måneden på å overtalte meg til å bli hans, mens jeg har bablet om at nei-nei-jeg er ikke ei forholdsjente (samtidig som jeg har innredet vår fremtidige leilighet i tankene mine). 21 Januar er dagen vår – den dagen sola vender tilbake til Tromsø. Daniel får meg til å le til jeg griner. Daniel gjør meg glad. Daniel føles mye nærmere enn noen andre, selv om han er hjemme i Tromsø nå. Daniel har god musikksmak. Daniel har søt nese. Daniel kaller meg for “blomst” og “løvetann” og “pus” (selv om ingen av oss er spesielt glad i katter). Jeg kaller han for siklemongo. Daniel er kjæresten min.

Here is my secret. It is very simple: It is only with the heart that one can see rightly; what is essential is invisible to the eye.

~Antoine de Saint-Exupery

Jeg har ikke hatt tid til å være kreativ denne uka, så her er en liten nødløsningsoppgave utført på søndagskvelden. En Photoshop tutorial – retro comic book effect. Tada. PS: Jeg har fått meg kjæreste ;D

Hils på det nyeste tilskuddet i min stadig voksende samling av vibratorer (frimerker var liksom ikke så spennende): Dette er Ro-150 massasjestav fra Rocks-Off, en vibrerende nytelse på størrelse med ei tjukk kulepenn. Denne er sexy! og ser litt eksklusiv ut i den flotte innpakningen. En bra gave – men husk for all del å kjøp en til deg selv også!

Jeg har god erfaring med mini-vibratorer, men har ikke testa ut disse lange, smale sakene før. Av alle produktene jeg har testet for Kondomeriet, er det jo den STØRSTE og RÅESTE som har blitt favoritten (Eclipse rabbit vibrator), men den er vel til gjengjeld også noe jeg bare henter frem på mitt mest desperate. Elsker du ikke disse intime detaljene om meg, forresten? Uansett: Denne massasjestaven overrasket meg veldig og kommer nok til å bli ofte og godt brukt! Du kan bruke den over hele kroppen; den er hard og glatt og fantastisk og treffer RETT PÅ aaaaalle dine erogene soner! ;) Jeg tror dessuten at kjæresten/elskeren/nabogutten din kan utføre mirakler med denne, hvis den (eventuelt han) får være med på forspillet. Tryllestav, kødder ikke.

Den har en knapp på undersiden der du skifter mellom fem ulike hastigheter (lav, rask og ulike pulseringer), den er helt vanntett og batterier er inkludert. Den koster 369,- på Kondomeriet.

..svevende på ei strand ved siden av en dunge bøker? Åhja – mindfulness & kjærlighet i Stavanger og godt i gang med skrivinga, der vil jeg være. Hihi :)

Jeg gikk formgivningsfag på videregående i noen måneder som 17-åring. Der prøvde de å lære meg at “å tegne er å se” og ville ha meg til å tegne nøyaktige kopier av hånden min og et fruktfat. Jeg droppet ut. Nuvel, det lå vel noen tyngre årsaker bak den avgjørelsen, jeg vil bare poengtere at jeg overhode ikke er i stand til å tegne/male det jeg SER (og det er heller ikke det jeg vil), jeg tegner/maler det jeg FØLER og jeg gjør det som en form for meditasjon: Ingenting gjør meg mer avslappet enn å sitte å blande farger og klæsje de på et ark (som etterpå havner i søpla). Jeg ville starte året med denne oppgaven fordi jeg i fjor på denne tiden malte ut angsten min;

..desverre følte jeg at dette bildet ble selve bildet av 2011, jeg synes det oppsummerer hele året. Derfor ville jeg altså male noe nytt. Jeg malte dette i forrige uke og jeg skal innrømme at jeg satt senest i kveld og prøvde å male noe som så litt bedre ut…, noe jeg ikke lyktes med. Så dette får duge:

Jeg har spist atten klementiner så langt dette året, jeg har sett sju filmer. Jeg har ledd kaffe ut av nesa og jeg har våknet av at jeg har grått, jeg har ringt til Tromsø og sagt “gla i dæ”. Jeg har kjøpt ny veggkalender og fylt inn gjøremål for nesten hele Januar, jeg har begynt å kjøpe pensum og jeg har gruet meg litt til å gå i gang. Men det kommer til å gå så bra. Jeg har malt, tippet lotto, vasket klær og kastet gand på mennesket som har stjålet vaskepulveret mitt, deretter trukket det tilbake. Jeg har latt vinden knekke paraplyen min, jeg har kjøpt en ny og jeg har hentet pakker på posten. Julegaver som inneholdt favoritt-lakristeen min, en fantastisk lakris&anis te, et flaxlodd, sjokolade, neglelakk, magneter og to pakker røyk. En pakke fra meg selv som inneholdt en smashing pumpkins DVD, og enda en som inneholdt en splitter ny og fantastisk siamese dream med masse ekstra stæsj. Jeg har vannet den magiske orkidèen min som nekter å dø, jeg har vært hos tannlegen og jeg har gått målbevisst inn på Clas Ohlson for å kjøpe superlim, fordi jeg trengte det til noe superviktig som jeg etterpå kom på at jeg bare hadde drømt. Jeg har ungått nedpriset julemarsipan og heller kjøpt råkostsalat, bønner og linser. Jeg har lakket neglene lilla og gått løs på luggen min med kjøkkensaksa, uten å angre etterpå. Jeg har vunnet samtlige omganger ordspill mot Daniel og jeg har spilt letra-mix og et mystisk kortspill med Katie, jeg har blitt hekta på Garden of time. Jeg har stjålet klemmer, vasket dassen og blitt oppringt av en mann som snakket i vei før han stoppet seg selv med “Nei, vent nå litt, du er jo ikke en mann?? Du er jo ikke Asbjørn?!”

Jeg gleder meg til ei ny uke! :)

Jeg elsker nyttårsaften – men jeg er ikke spesielt glad i måten den feires på. Derfor har jeg valgt å være alene i kveld, noe som omtrent har blitt en tradisjon! Jeg koste meg i fjor da jeg hadde eksen, Katrine og Espen her, men når valget står mellom “storfest” og alenekveld, så velger jeg å være alene. Det er ikke helt, ..hva skal jeg si, sosialt akseptert? :D Jeg må jo sitte her og forsvare meg til folk og krangle om at JO JEG HAR DET BRA, jeg er ikke ensom og jeg er ikke trist og jeg sitter ikke her å griner, jeg koser meg, jo! Det har vært et ganske kjipt år, men juleferien i Tromsø ga meg massevis av ny energi, motivasjon og kjærlighet: Nå har jeg det bra. Nå er jeg glad. Og nå er jeg klar! Det er rart hvor stor betydning man velger å gi denne dagen, denne markeringen av et nytt år, det er jo bare tiden som går, det er ingenting som forandrer seg over natta (av seg selv): likevel lar jeg meg rive med, jeg elsker det, jeg elsker å sette denne mentale streken tvers over tiden og kjenne på følelsen av å legge noe bak seg, starte på nytt, jeg blir fylt av denne energien, jeg har nye batterier og jeg står oppreist på denne startstreken klar for å skape reisen videre. Jeg valgte mye feil i fjor og jeg valgte til tider å legge skylden på alt rundt meg og utenfor meg selv, når jeg innerst inne veit at det var jeg som ga opp og lot meg fylle opp av stress og bekymringer. Jeg mistet og ga opp så mye i fjor at det nesten føles som at jeg skal begynne helt på nytt nå: jeg merket det spesielt da jeg kom tilbake til Bergen etter juleferien: denne nakne, tomme følelsen. Det er ikke en negativ følelse nå, det føles mer som om at det egentlig skal ganske lite til for å snu om på alt, samtidig som jeg er klar over at jeg har mange utfordringer foran meg før jeg kommer meg dit jeg vil være. Jeg har selvfølgelig satt meg noen planer og mål for året, jeg også. Ikke noe jeg vil kalle nyttårsforsetter, det meste er jo bare en fortsettelse på det jeg lenge har jobbet med eller forsøkt å oppnå:

Jeg skal finne meg en jobb! Jeg skal skrive en jævla god bacheloroppgave og bli ferdig med studiene i vår. Jeg skal bli en mer aktiv student og beseire den der drittangsten underveis! Jeg starter opp prosjekt 52 kreative uker, du finner den midlertidige listen i menyen øverst på siden. (Gi meg gjerne flere oppgaver!) Jeg skal begynne å trene igjen, jeg skal spise sunt, jeg skal slutte å drikke brus – igjen, jeg skal få meditasjon inn i rutinen igjen, jeg skal lytte mer til meg selv og gi meg – kropp og sinn – hva det egentlig trenger og har bruk for. Når jeg er ferdig med studiene skal jeg slutte å røyke. (Det har jeg lovt meg selv hele veien. Jeg synes det er greit å vente til studiene er overstått, så jeg ikke sprekker i eksamenstiden – som jeg gjorde sist gang jeg forsøkte!). Jeg skal bli mer sosial. Jeg skal våge å slippe folk innpå meg. Jeg skal begynne å skrive på den første romanen min!, ja, for faen, slutte å være så fuckings selvkritisk og ha litt mer tro på meg selv. Jeg skal forsøke å forlate Bergen til fordel for Stavanger før året er omme. Jeg har lyst til å skrive at jeg skal REISE masse, men når jeg i skrivende stund har minus på kontoen virker det ganske håpløst; også tanken på at det eventuelle overskuddet fra en fremtidig inntekt må settes til side for å kunne realisere flytteplanene :) ..men kanskje jeg får råd til en liiiten tur…? Ja, også skal jeg spare håret mitt – Jeg savner å ha langt hår! :D Sånn! Hmm… Jeg føler ikke at noe av dette er uoppnåelig, så jeg slenger på et par til: Jeg skal vinne noen millioner i lotto, jeg skal reise til India, Nepal og Tibet og jeg skal få meg en ponni. Nei vent, jeg vil ikke ha ponni, jeg vil ha iPad.

Bring it.

..og HEI, forresten. Jeg håper dere har hatt det fint i jula! Jeg har hatt det helt nydelig i Tromsø; jeg blir helt rusa av alle de fine menneskene jeg kjenner der oppe og i år var det ekstra godt å se de – og ekstra vanskelig å reise fra de igjen. Bergen føles helt tomt for meg nå, men nå må da for faen oppturene begynne å komme her også. Jeg gleder meg så til å legge 2011 bak meg, jeg har en sånn følelse av at en eller annen idiot snublet inn i 2011 og dro alle med seg i fallet. Det har iallfall vært et kjipt år for meg og for veldig mange av de rundt meg. Men jeg har som vanlig den deilige, naive troen på at neste år skal bli helt vidunderlig – og jeg har samlet litt energi og motivasjon de siste ukene for å kunne gjøre en ekstra innsats fremover. Jeg har tro, håp og ..kjærlighet. Javisst!

Jeg ble også veldig glad for at folka satt pris på den hjemmelagde delen av årets julegaver. Jeg har pempa øl hele høsten for å samle ølkorker som jeg har laget kjøleskapsmagneter av:

..du trenger bare lim, lakk, magneter, korker, bilder og litt tålmodighet. Fjern plasten på innsiden av korkene. Lag en mal i photoshop med sirkler som passer i korka, lim inn bilder, print, klipp, lim de i korka, lakk over og lim magneten på baksiden. Jeg brukte også litt glitterlim i forskjellige farger rundt kanten på noen av de :)

Nå må du ikke glemme å gi meg en oppgave! :D