Celleprøve fra livmorhalsen er noe alle kvinner over 25 er anbefalt å ta hvert tredje år. Selv har jeg tatt det flere ganger tidligere, etter at jeg som 16 åring ble innlagt på sykehuset med en skummel (og fryktelig vond!) infeksjon i egglederne. Etter dette har jeg sjekket underlivet så ofte at jeg tror legen min har følt seg seksuelt trakassert, men heller en gang for ofte enn å gå gjennom noe sånt igjen. Jeg har uansett blitt godt vant til det og det er ikke noe jeg er redd for. Selvfølgelig er det ikke det morsomste jeg veit om, men det er raskt overstått og det er mye bedre å vite og å ha kontroll, enn å gå å bekymre og grue seg helt unødvendig. Jeg var derfor ikke noe nervøs da jeg var hos fastlegen min i november og tok en ny celleprøve. Jeg ble litt mer nervøs da jeg noen uker senere fikk beskjed om at det var oppdaget grove celleforandringer og at jeg måtte til gynekolog for å ta en utvidet prøve.

Selv om det var ekkelt å tenke på at noe kanskje var galt, så var jeg heller ikke redd da jeg dro til gynekologen for å ta vevsprøve (biopsi). Men dette skulle jo vise seg å være den verste opplevelsen så langt: Det gjorde helt sykt vondt og det virket som at han holdt på i en evighet. Etterpå blødde jeg så mye at jeg på vei ned trappa fra gynekologen blødde ut buksa mi og det rant helt ned i skoene :) Jeg blødde KRAFTIG og det gjorde veldig vondt i mange dager. Jeg hadde ikke forventet noe sånt og jeg skjønte ikke hvorfor gynekologen ikke ga meg noen informasjon om hvordan det ville oppleves. I ettertid har jeg fått høre – av andre som har tatt vevsprøver, og av sykepleiere på sykehuset – at dette IKKE er normalt. Det er helt normalt å blø litt i noen dager, men ikke så heftig som jeg gjorde. Man kan dessuten få bedøvelse når man tar biopsi, noe jeg ikke visste eller fikk noe valg om. Så ikke bli skremt av dette, jeg var vel bare uheldig og jeg hadde ikke vett nok til å ringe legen… (og jeg skal ikke tilbake til den gynekologen!!)

Etter en ukes tid fikk jeg brev om at jeg måtte på sykehuset for konisering. (Samme dagen fikk jeg ei bok i posten som jeg hadde glemt å avbestille, som handler om Bevissthetsmedisin… Jeg tenkte at det sikkert var et tegn og at det var meningen jeg skulle tenke meg frisk!, men det ville ingen av mine nære & kjære tillate meg;p hehehe..). Etter den dårlige opplevelsen hos gynekologen, var jeg vettskremt! Jeg har gått og grudd meg til dette siden jeg fikk brevet i begynnelsen av desember og bare blitt mer og mer nervøs. Konisering er en operasjon (eller et lite inngrep) som utføres i lokalbedøvelse (som regel, men man kan også få lett narkose). De fjerner en “kjegleformet” bit ytterst på livmortappen og dette tar ikke lengre tid enn 10-20 minutter. Etterpå kan du reise hjem. Jeg forestilte meg at dette kom til å gjøre grusomt vondt. Jeg tenkte på hvor mye jeg blødde da jeg tok biopsi og hvor vondt jeg hadde det etterpå. Jeg tenkte også på panikkangsten min – Jeg som får panikkangst, hyperventilerer og griner hver gang jeg bare sitter i TANNLEGEstolen! Dette kom jo IKKE til å gå bra! Det kom til å bli helt grusomt! Jeg kom sikkert til å blø ihjel og jeg ville bli funnet dau på gulvet i fosterstilling, med BLEIE på! Faen, det er jo ikke sånn jeg vil gå.

Men det gikk bra! Forrige fredag (20 januar) dro jeg og støttegruppa mi (Kjæresten, Katie og Espen) på sykehuset. Jeg kom raskt inn, men sa ifra om at jeg gjerne ville ha noe beroligende, så jeg fikk sitte og vente en times tid mens pillen virket (sikkert lurt å komme litt tidligere og si ifra med en gang;p). De var veldig flinke og de ga meg all informasjon jeg trengte, både om selve inngrepet og om hvordan det kom til å oppleves etterpå. Valiumen roa den verste angsten min og jeg mener den hjalp veldig mye (placeboeffekten? ;D). Jeg fikk noen sprøyter med lokalbedøvelse i livmorhalsen. Jeg ble bedt om å hoste mens han satt sprøyta, for da ville jeg “presse imot” og det ville ta litt av smertene. Det hjalp veldig, det gjorde ikke spesielt vondt. En søt sykepleier satt ved siden av meg under hele operasjonen og strøk på meg og fortalte meg litt om det som skjedde. Hun sa jeg kunne holde henne i handa hvis jeg ville og jeg husker jeg tenkte “Herregud, jeg trenger da ingen å holde i handa”, – men da legen begynte å skjære, grep jeg hånda hennes likevel :D Det ble brukt et strømførende ..apperat (og jeg fikk en strømavleder klistret på låret – dermed også gratis voksing da de skulle ta den av! hurra!). Jeg merket ingen smerte, men det var litt ekkelt likevel, apperatet bråkte veldig og jeg var så anspent i lårene at de rista og skalv som besatt, haha. Det gikk fort og alle var veldig flinke til å holde meg rolig. Legen sa det var tre ting han var allergisk mot: Smerte, blod og bjørkepollen… og han sydde noen sting med en tråd som vil løse seg opp av seg selv (på nettet leser jeg at man “en sjelden gang” blir sydd, så jeg veit ikke hvorfor jeg ble det?). Uansett – alt gikk veldig bra. Det var godt å ha kjæresten og vennene der og få skyss til og fra sykehuset, veldig takknemlig for det!

Jeg har blødd veldig lite og det har ikke gjort vondt. De første dagene etter inngrepet føltes det litt ømt og rart, og det gjorde litt vondt (ubehagelig, “stramming”) når jeg anstrengte meg – for eksempel når jeg flirte (som jeg gjorde litt for mye av, siden kjæresten min er så morsom;p). Men det har gått veldig fint og det var virkelig ingenting å grue seg til. Jeg fikk beskjed om at min neste mens kom til å oppleves litt annerledes og jeg var så heldig å få den i dag. Jeg har alltid kraftig mens og heftige kramper og vondt, det eneste som føles annerledes er en litt “stikkende” smerte. Men det går altså helt fint. Oppsummert:

1. Celleprøve er koselig.
2. Biopsi trenger ikke å være ukoselig.
3. På sykehuset får du kose med søte sykepleiere.
4. Etterpå er det mest plagsomme det at du ikke kan pule på noen uker. Hmf.

jeg lever mer og mer i internettverdenen. når nettet ramler ut, føles det ut som at jeg opphører å eksistere. jeg har jobben min på et panel på internett. jeg har kjæresten min på skype. jeg har vennene mine på chatten. jeg har musikken min på spotify. jeg ser på tv på nettet, hører på radio på nettet, leser nyheter på nettet, shopper på nettet, spiller scrabble på nettet, deler det hele på facebook, på bloggen. skrur på webcam’et for å sjekke om jeg fortsatt er her. om natta drømmer jeg at jeg er ei marihøne som flyr rundt i skogen. jeg drømmer at jeg er på fjelltur i asia. jeg drømmer at jeg ligger i snøen og ser opp på himmelen som er turkis og gul. jeg drømmer at jeg er en sommerfugl. en øyenstikker. jeg drømmer at jeg sover i telt. jeg drømmer at jeg er på toget. i et helikopter. at jeg kan fly. jeg våkner opp og lengter til skogen. opp på fjellet. ut. jeg savner naturen i nord. jeg savner skogen min, havet mitt, fjellene, jeg savner tromsøya som jeg gikk rundt og rundt det siste halvåret i byen. jeg finner ingenting tilsvarende i bergen. jeg finner ingen vei ut av sentrum som leder vekk fra eksos og mennesker. de små byfjellene er også dekket av giftstoffer og idioter i tights. jeg føler meg ikke fri noen steder. jeg husker bildene jeg hadde i hodet før jeg flyttet til bergen. jeg forestilte meg at jeg hadde utsikt til havet fra kjøkkenvinduet mitt og at jeg hadde en rød sykkel som jeg oppbevarte i stua. og at jeg syklet rundt i bergen, rundt og rundt i bergen. men jeg kommer aldri til å sykle i bergen. jeg har aldri syklet i en by før. jeg er fra bygda, der jeg kunne sykle uten hender midt på veien og ingen biler var i sikte, ingen mennesker heller. jeg har angst for syklister. de kjører på meg hele tiden. syklister, faen, jeg vil jo ikke bli en av de, hvorfor skriver jeg om dette, jeg liker jo uansett best å gå. jeg skjønner bare ikke hvor jeg skal gå.

så jeg starter opp et nytt prosjekt, for februar. jeg skal gi bergen en sjanse til og jeg skal komme meg mer ut. jeg skal gå. hver dag i hele februar skal jeg gå, og hver dag skal jeg finne ei ny rute. hver dag skal jeg ta et bilde og hver dag skal jeg blogge om det. du må gjerne bli med. eller gi meg tips om hvor det er fint å gå. takk.

Drøm natt til mandag:
Drømmer om T, min bestevenninne, og X, en gutt vi gikk på skole med. Vi sitter sammen på et kjøkken. Jeg liker ikke X og skjønner ikke hvorfor han er der, jeg vil bare henge med T og det er så mye jeg vil fortelle henne som jeg ikke kan si når X er tilstede. Men de driver å bonder skikkelig og snakker om alt de har til felles. De finner ut at X har bursdag nøyaktig et halvt år etter T, som om det var noen big deal… Og de vokste opp i samme boligfelt. Jeg føler meg skikkelig utenfor. Går ut og setter meg ned på trappen. Ser på fuglene, det er sommer og masse fuglesang. Det er tidlig morgen, varmt. Jeg går inn på kjøkkenet igjen, og da er nabojenta M der. Hun har skrudd ned alle kjøkkenskapene og skrudd de opp igjen lengre ned på veggen, så vi skal slippe å stå på en stol for å rekke opp til de øverste hyllene. Jeg roser henne og sier det er rart vi ikke har tenkt på det før.

Tirsdag:
Befinner meg i et bilde jeg så på nettet tidligere, av noe jeg trodde var en bil men som visste seg å være et helikopter (Jeg er ikke dum, altså, bildet viste bare vinduet:p). Sitter altså i denne bilen, som plutselig forvandler seg til et (rødt) helikopter. Flyr litt rundt og rundt og tenker mye på at det er så stille – jeg trodde det skulle bråke noe voldsomt, men det er helt stille. Fin utsikt over sommer-Bergen.

Onsdag:
Er hjemme med familien i det som skal forestille huset vårt, men som ser helt annerledes ut. Flere etasjer, og alle veggene er blåmalte. Mamma har gått fra vettet – hun har stengt seg inne i klesskapet. Hun roper og skriker og er helt vill i øynene. Hun truer med å drepe rottene mine (som jeg hadde for noen år siden). Hun kveler de. Hun kaster ting rundt seg og knuser alt. Jeg sier til pappa at vi er nødt til å få henne innlagt. Dette kan ikke fortsette. Vi må gjøre noe, hun har jo blitt gal! Men pappa blir bare sur og nekter for at noe er galt. Jeg klarer ikke å være i huset lengre, så jeg går bort til Pøbben (det finnes en pub i Straumsbukta som har åpent et par ganger i året;p). Pøbben ser heller ikke ut som den gjør i virkeligheten, det er mer som et slags shabby, gammelt hotell, med turkis veggtilveggteppe på gulvene. Nesten ingen møbler. Det er en liten trapp, tre-fire trappetrinn, fra gangen og ned til døra der det skjer. Ved denne trappen ligger det to fulle menn som kaster opp og TISSER! – Det renner ned trappetrinnene og blir nesten oversvømmelse…, urinen er tjukk og brun… Jeg rømmer inn på pøbben og drikker meg full. Det er masse folk der. Ingen jeg kjenner, bortsett fra eieren av pøbben. Det skjer mye mer her som jeg har glemt.. Men til slutt er alle fulle og det er noen som driver å knuser flasker. Jeg trår i glasskår og kjenner at det skjærer seg inn i føttene mine. Jeg setter meg ned og tar av meg sokkene og plukker glasskår ut av foten. Det står rett ut av foten, og noe har skjært seg fast mellom tærne. Jeg oppdager at den ene tåa mi er kløvd sidelengs, den er helt åpen og sprikende og jeg kan se rett inn i den; det er ikke bein inni den, men en slags grå masse som tyter ut….. Jeg bare klemmer den sammen og tar på sokkene igjen. Jeg skal gå hjem, men vil ikke hjem, og de to fulle mennene ligger fortsatt og tisser ved trappa :D De ligger helt urørlig og ser døde ut, mens urinen bare flyter ustoppelig fra de; men de ler og jeg veit de gjør det med vilje for å plage meg. – Småsyk drøm, ja…

Torsdag:
Drømmer at jeg oppdager en ny knapp på jobb-panelet: “Aktiver klarsyn”. Jeg trykker på knappen og får all informasjon rett inn i hjernen, og klarer å svare på 150 spørsmål i timen. Får fantastisk tilbakemelding – fra innsendere og fra sjefen sjøl :D (Ikke rart at jeg drømmer dette etter å ha vært besatt hele uka av å klatre opp topplista over de mest effektive ansatte – og før jeg sovnet leste jeg om et Mediumkurs som skal holdes i Bergen, hihi)

Fredag:
Uklar drøm. Noe om en mann med hatt, på toget. Drømmen er mørk, både i farge og følelse. Et gammelt damptog som bråker veldig. Jeg sitter sammenkrøpet ved vinduet og gjemmer meg for denne mannen med hatt, som går frem og tilbake. Han er ikke farlig, jeg vil bare ikke at han skal få øye på meg, tenker hele tiden at han må gå videre, gå videre.

Lørdag:
Drømmer at jeg begynner på folkehøyskole. Den heter noe med “LOL LOL”…. Jeg ringer til søster og forteller henne om det. Hun synes det er bortkasta å begynne på folkehøyskole etter å ha tatt en bachelor på universitetet og at jeg heller må komme meg “videre i livet”, men jeg forteller henne at jeg bare hadde lyst til å komme litt nærmere naturen – folkehøyskolen ligger midt i skogen, en 6 timers busstur fra Bergen. På skolen bor jeg på rom nummer 34A. Jeg får en nøkkel der både navnet mitt og romnummeret mitt står, og jeg forventer at jeg skal bo alene. Men det viser seg at hele skolen deler ett rom. Senga mi står bak en reol og jeg er kjempefornøyd med at jeg får sove litt skjermet. Jeg pynter veggen over senga med bilder av Daniel. Dusjene står i samme rom.. men jeg finnes ikke sjenert og synes ikke at det gjør noe å dusje foran fult av folk. Jeg er helt trygg og føler at alt er bra! Jeg tenker mye på at jeg må sjekke hvordan internettlinja er, så jeg kan fortsette å jobbe for ADAM. Det er tidlig høst. Det er varmt og sol. Jeg blir kjent med masse bra folk. Jeg er utadvendt og helt trygg. Vi går turer i skogen. Jeg er den eneste som kan lage bål og sette opp telt. På natta våkner jeg opp i teltet og oppdager at jeg har blitt forvandlet til ei marihøne! Jeg vet at jeg har et oppdrag, så jeg flyr ut av teltet og ned til “bygda”. Uklart – husker ikke helt – men jeg flyr inn og ut av et vindu – noen sitter fanget der inne, og noen står utenfor og sender beskjeder med meg inn – begge vet hvem jeg egentlig er. Merkelig drøm – men en sånn deilig tilfreds og trygg følelse gjennom hele drømmen.

Søndag:
Drømmer igjen at jeg er ei marihøne! Men denne gangen kan jeg fritt forvandle meg til et hvilket som helst insekt, så jeg bytter litt mellom marihøne, øyenstikker og sommerfugl. Jeg bare flyr rundt i skogen. Sein sommer, tidlig høst. Varmt og lunt og godt og deilig og… Jeg har det kjempegøy! Når jeg skal forvandle meg til et nytt insekt, kiler det i hele kroppen.

—–

Har vært så opptatt med å drømme, at jeg faen ikke har ork til å illustrere – jeg hadde tenkt å gjøre det i Illustrator, men ombestemte meg og fant ut at jeg skulle male, så jeg lagde ei skisse… og kom meg visst ikke videre. Nuvel. Føler jeg har vært kreativ nok i drømme denne uka. Bare ikke prøv å tolke noe…! :D

De siste årene, eller egentlig som et resultat av en lang prosess, og en lang serie av (dårlige) erfaringer med forhold til andre og forholdet til meg selv, har jeg bygd meg opp noen murer – ikke bare i forsvar, men i et forsøk på å være realistisk, fornuftig, et forsøk på å holde beina plantet på bakken selv når jeg blir rammet av dette som har en tendens til å blinde og forstyrre balansen – Balanse, selve nøkkelordet, selve nøkkelen jeg har voktet over de siste årene, livredd for å miste den, livredd for at noen skal stjele den, jeg har blitt for glad i tryggheten i å være alene. Jeg har tenkt det, følt det og jeg har levd det – det – at jeg er ett menneske og at jeg må være hel i meg selv og aldri innbille meg at jeg trenger noen andre, det – at jeg må være sikker på at jeg kan stå oppreist når jeg er helt aleine, jeg skal ikke støtte meg på noen og ingen skal måtte støtte seg på meg, vi skal være hele og fullkomne i oss selv, vi skal være lykkelige hver for oss, vi skal elske oss selv, først da har vi noe å gjøre sammen – vi skal dele, vi skal oppleve, kjærligheten og livet, det er det vi har å gjøre sammen. Det er selvfølgelig en god sannhet i det, og også i tankene mine om at ingen kan eie noen eller hverandre – og dermed kan man heller ikke miste noen – det hele er en innbilt sorg bygd rundt vrangsforestilling og skapte roller – disse rollene, det er disse rollene jeg ikke takler, det å miste meg selv i å være “Kjæreste”. Jeg sørger ikke over forhold som tar slutt, jeg gleder meg heller over kjærligheten vi delte, kjærlighet tar ikke slutt – gå etter rota i hjertesorgen din og du finner sannheten, det eneste som gjør vondt er at du har gjort deg avhengig av noe utenfor deg selv, når du egentlig har alt du trenger på innsiden. Og det er sant, det er helt sant, men disse siste årene etter at jeg flyttet til Bergen har jeg blitt altfor opptatt av å skulle klare meg selv. Jeg dro fra vennene mine, familien og de trygge og kjente omgivelsene, jeg flyttet inn i denne byen uten å kjenne noen og jeg var så bevisst på det fra starten av, at jeg måtte klare meg selv nå. Nå kunne jeg ikke støtte meg på noen, jeg måtte holde meg på beina, jeg var alene. Og denne innstillingen har gjort meg mer selvstendig – men den har også gjort at jeg har skøvet alle fra meg fordi jeg ikke vil føle at jeg trenger noen. Jeg skal klare meg selv, alene, og ikke være avhengig av hjelp fra noen, ikke be om hjelp fra noen, – og dette er helt feil. Det er ingen balanse i dette. Å være studenten som ikke går på forelesninger, som ikke har noen å snakke med, som sitter hjemme og leser alene. Å være den strenge, kritiske venninna som du ikke kan støtte deg til, fordi jeg forventer at du, som meg, skal klare deg selv. Å være kjæresten som ikke finnes følelsesmessig engasjert, mitt forrige forhold var en meget ensom affære for oss begge. Det er ingen balanse i dette, det er ingen glede i dette, det finnes ikke liv i det. Jeg gikk litt inn i meg selv i høst og gransket det hele, innså at jeg må rive noen forestillinger og myke opp sinnet, myke opp, myke opp, myke opp. Jeg har krevd for mye av menneskene i livet mitt: Jeg har ikke ment å kreve noe personlig, men jeg har krevd at de skulle leve like “riktig” og strengt som meg, fordi jeg har vært så redd for forstyrrelse i livet mitt. Det var så mye av det i fortiden, av sykdom, av falskhet, løgner, svik, drama, jeg ville bare ha ro og orden. Jeg ville bare at alle rundt meg skulle forstå at de har alt de trenger i seg selv, jeg ville at de skulle bygge seg opp og gjøre seg sterke, jeg lever etter å alltid forsøke å bli bedre enn meg selv. Jeg skal ikke gi slipp på den filosofien, dette er også et steg på den veien, men jeg skal prøve å holde kravene mine for meg selv. Og jeg skal åpne meg opp. Og jeg skal dele. Og jeg vil bli flinkere på å støtte andre og på å godta forskjeller. Og å be om hjelp når jeg trenger det.

Etter at Daniel kom inn i livet mitt på en ny måte, har jeg følt på at deler av denne muren raser, at skuldrene begynner å myke seg litt opp og at jeg tør kjenne på alle de følelsene og tankene som strømmer ut av det hele: uten å stille meg kritisk til noe av det. Og jeg er ikke redd, jeg føler meg helt trygg og sikker – på han og på oss og på at dette øyeblikket er det riktige. Det føles så godt. Det er så deilig å være nyforelska i en jeg har kjent ansiktet til i så mange år og som endelig viser seg som den han er… Jeg vil ikke holde tilbake på noe. Jeg vil dele alt med han, jeg vil fjerne den skilleveggen jeg har stilt opp mellom meg selv og alle andre, jeg vil at det skal være et oss. Et vi. Sammen. Holde balansen, sammen. Jeg er helt tilstede når jeg ligger på armen hans; jeg er der, hos han, ikke innestengt i meg selv som jeg har passet på å være med alle andre frem til nå.

Jeg har det så godt nå og jeg føler at jeg er i en god “flow” nå, dette året har behandlet meg veldig bra så langt. Det er en deilig fase å være i, når en føler at alt er i ferd med å forvandle seg til noe bedre, også på innsiden. Jeg skal jobbe med og ikke mot og jeg skal nyte all denne deilige galskapen… Ah, livet :D

Dette er Daniel. Daniel sovner av på skuldra mi, sikler og snakker i søvne om et fantastisk maleri jeg aldri har malt. Han lager kaffe og frokost til meg før jeg selv rekker å våkne og han er så blid og glad at jeg ikke får til å være morgengretten (for så veldig lenge). Daniel kommer selvfølgelig fra Tromsø og vi har vært bekjente i rundt 7 år. Vokabularet hans består mest av “kulan”, “saint” og “fatt det”, men jeg passer på å mobbe han så mye for det at han snart ikke kan gjøre annet enn å nikke og smile. Men Daniel er flink til å skrive og han er en av få jeg veit om som er like glad i bøker som meg. Daniel er flink til å kysse. Leppene hans passer perfekt til mine. Hånda mi passer perfekt i hans. Daniel er snill. Han har ikke alltid vært så snill mot seg selv, men jeg er så stolt av den han er i dag. Daniel er flink til å lage mat. Daniel har verdens fineste øyne. Daniel har brukt den siste måneden på å overtalte meg til å bli hans, mens jeg har bablet om at nei-nei-jeg er ikke ei forholdsjente (samtidig som jeg har innredet vår fremtidige leilighet i tankene mine). 21 Januar er dagen vår – den dagen sola vender tilbake til Tromsø. Daniel får meg til å le til jeg griner. Daniel gjør meg glad. Daniel føles mye nærmere enn noen andre, selv om han er hjemme i Tromsø nå. Daniel har god musikksmak. Daniel har søt nese. Daniel kaller meg for “blomst” og “løvetann” og “pus” (selv om ingen av oss er spesielt glad i katter). Jeg kaller han for siklemongo. Daniel er kjæresten min.

Here is my secret. It is very simple: It is only with the heart that one can see rightly; what is essential is invisible to the eye.

~Antoine de Saint-Exupery

Jeg har ikke hatt tid til å være kreativ denne uka, så her er en liten nødløsningsoppgave utført på søndagskvelden. En Photoshop tutorial – retro comic book effect. Tada. PS: Jeg har fått meg kjæreste ;D

Hils på det nyeste tilskuddet i min stadig voksende samling av vibratorer (frimerker var liksom ikke så spennende): Dette er Ro-150 massasjestav fra Rocks-Off, en vibrerende nytelse på størrelse med ei tjukk kulepenn. Denne er sexy! og ser litt eksklusiv ut i den flotte innpakningen. En bra gave – men husk for all del å kjøp en til deg selv også!

Jeg har god erfaring med mini-vibratorer, men har ikke testa ut disse lange, smale sakene før. Av alle produktene jeg har testet for Kondomeriet, er det jo den STØRSTE og RÅESTE som har blitt favoritten (Eclipse rabbit vibrator), men den er vel til gjengjeld også noe jeg bare henter frem på mitt mest desperate. Elsker du ikke disse intime detaljene om meg, forresten? Uansett: Denne massasjestaven overrasket meg veldig og kommer nok til å bli ofte og godt brukt! Du kan bruke den over hele kroppen; den er hard og glatt og fantastisk og treffer RETT PÅ aaaaalle dine erogene soner! ;) Jeg tror dessuten at kjæresten/elskeren/nabogutten din kan utføre mirakler med denne, hvis den (eventuelt han) får være med på forspillet. Tryllestav, kødder ikke.

Den har en knapp på undersiden der du skifter mellom fem ulike hastigheter (lav, rask og ulike pulseringer), den er helt vanntett og batterier er inkludert. Den koster 369,- på Kondomeriet.

..svevende på ei strand ved siden av en dunge bøker? Åhja – mindfulness & kjærlighet i Stavanger og godt i gang med skrivinga, der vil jeg være. Hihi :)

Jeg gikk formgivningsfag på videregående i noen måneder som 17-åring. Der prøvde de å lære meg at “å tegne er å se” og ville ha meg til å tegne nøyaktige kopier av hånden min og et fruktfat. Jeg droppet ut. Nuvel, det lå vel noen tyngre årsaker bak den avgjørelsen, jeg vil bare poengtere at jeg overhode ikke er i stand til å tegne/male det jeg SER (og det er heller ikke det jeg vil), jeg tegner/maler det jeg FØLER og jeg gjør det som en form for meditasjon: Ingenting gjør meg mer avslappet enn å sitte å blande farger og klæsje de på et ark (som etterpå havner i søpla). Jeg ville starte året med denne oppgaven fordi jeg i fjor på denne tiden malte ut angsten min;

..desverre følte jeg at dette bildet ble selve bildet av 2011, jeg synes det oppsummerer hele året. Derfor ville jeg altså male noe nytt. Jeg malte dette i forrige uke og jeg skal innrømme at jeg satt senest i kveld og prøvde å male noe som så litt bedre ut…, noe jeg ikke lyktes med. Så dette får duge: